Det regner.

I dag hadde Marie lagt store planer for oss. Men det satte været en stopper for. For her har det regnet i hele dag. Og da mener jeg regnet. Slusene var rimelig vidåpne fra himmelen. Og med det så var det store dammer i gatene og på fortauene. Det er lite med drenering i denne byen, så derfor var det dammer over alt. 

Carley fra USA, Paul fra USA, Ellis fra England og Marie fra Norge.

Men det var ikke akkurat kaldt selv om det regnet da, rundt 25 grader tenker jeg. Så kortermet var mer enn nok i dag også. 

Jeg møtte Marie når hun var ferdig med skolen kl. 12. Vi gikk og spiste en lunsj sammen med noen av hennes venner. Veldig koselig for meg å møte de hun omtrent daglig er sammen med. Og koselige ungdommer er de, alle sammen. Selv om de kommer fra forskjellige land og kulturer. For her er det slik at alle utlendingene går i samme klasse og studerer stort sett det samme, og de blir liksom holdt litt for seg selv og ikke blandet med kineserne. 

Lunsjen var planlagt fra før, men etter det skulle vi dra på museum, og på sightseeing rundt om. Men isteden dro vi til et område i byen som heter Chuhe Hanjie (Chu River & Han Street). 

Det var en lang gågate der, og koselig å bare spasere rundt og se. Og så gjorde vi som folk gjør i Kina når de er sammen med venner: Går på Starbucks og tar en kaffe. 

Når jeg så skulle hjem virket det som om alt folk var ute. Med paraply. Tenk deg flere tusen mennesker, med paraply, gå bortover gaten, noen den ene veien, noen den andre veien. Noen skal inn på metroen, andre skal ut. Og kineserne tar ikke hensyn til andre, de bare går på. Kommer noen i veien blir de bare skubbet vekk. 

Fjerde dagen er over her i Kina nå, fire dager med inntrykk, mange inntrykk, som viser hvor forskjellige vi er, disse som bor i dette store landet, og jeg som nordmann i lille Norge. 

Som f.eks. jentene og damene. De aller fleste er skikkelig kledd. Veldig mange i kjoler. Korte som lange. Noen i høye sko, noen med stiletthæler. De går kledd slik våre ungjenter gjør når de skal på fest eller på byen. Og dette er hverdagsklærne deres. Det gjør at man undrer seg over hva de har på seg når de skal på fest. 

De fleste butikkene her er merkevarer. Og de er faktisk dyrere enn hjemme. Det er derfor kineserne handler som "gale" når de kommer til Europa, for der er merkeklærne billigere enn her. 

Wuhan er som jeg sa tidligere, en by med ca. 5 millioner innbyggere. Og dette er en av de større studentbyene i Kina. Det finnes mange forskjellige universitet her og ganske mange studenter fra hele verden. 

Wuhan er derfor ikke en by hvor vi finner gamle kinesiske bygninger og andre ting, som vi er vant til å se fra dette landet. Av det jeg har sett av byen så langt (og ja, jeg har sett bare en bitteliten del av den), så er den ganske amerikanisert med både Starbucks, McDonalds og alle de kjente klesmerkene. Hennes & Mauritz finnes det også flere butikker av her. 

Det nærmeste jeg har kommet så langt som er typisk kinesisk, bortsett fra skriften selvfølgelig, er disse statuene av gamle kinesere. 

Marie skulle innom en bokhandel i dag og se om de hadde et par kinesiske ordbøker som hun må ha til studiene neste skoleår. Her er det jo 1/10 av prisen i forhold til i England. Og hun fant dem, heldigvis. 

Mens jeg fant denne tekannen, og jeg forelsket meg med en gang jeg så den så den måtte jeg bare ha. Den er laget i tre og er bare ca. 3 cm høy. 

Tusen takk til dere som legger igjen kommentarer til innleggene mine. Det er moro for meg å se at noen "gidder" å lese det jeg skriver, og få tilbakemelding på det :-)

Nǐ hǎo

Hver morgen når jeg kommer ut av rommet mitt, møter jeg hun som vasker rom. Og hun sier Nǐ hǎo og smiler til meg. Nǐ hǎo betyr Hei eller God dag. 

Et litt artig klippet tre. 

Eller, i går var det mer utpå dagen at jeg kom ut. Siden Marie var på skolen til kl. 18, så benyttet jeg anledningen til å få meg litt søvn. Jeg var mer sliten etter reisen enn jeg trodde, og tidsforskjell og at Marie og jeg gikk og travelt hele søndagen. Men da jeg kom meg ut så ruslet jeg bare gaten oppover, stoppet og tok noen bilder, satte meg ned og bare så på livet, før jeg tok metroen til der hvor Marie bor. Jeg er blitt nærmest en kløpper på metroen nå, jeg finner frem dit jeg skal. Selv om det er bare 4 stopp mellom Jiedaokou hvor Marie bor og Optic Valley Square hvor jeg bor. 

Carley og Marie

Jeg møtte Marie og hennes venninne Carley og vi spiste middag sammen. Etterpå gikk vi på Starbucks og satt der og pratet en stund. Før det var på tide for meg å komme meg tilbake til hotellet. Jentene hadde lekser de måtte gjøre så de trengte resten av kvelden. 

En av hovedgatene

I dag var jeg derimot noen timer tidligere ute. Jeg måtte jo se meg litt rundt på egen hånd også. Jeg gikk fra hotellet og til kjøpesenteret. Gikk inn inngangen, og så gatene bortover. Og dette er sånn bittelitt større enn det senteret vi har hjemme. 

En liten del av kjøpesenteret.

Som jeg skrev i forrige innlegg, er det gater fra forskjellige land. Disse gatene er på en måte hovedgater. I tillegg til disse, finnes det på sidene et helt virvar av gater til høyre, til venstre og rett frem, og det er mange slike avstikkere fra hovedgaten. 

Dette er på en måte midten, så går det ganger rundt om over alt på siden av dette. 

Jeg gikk inn den inngangen Marie og jeg gikk på søndagen, gikk bortover gata, innom et par butikken og bare så meg rundt. Været var ganske brukbart, overskyet med litt sol innimellom. Men varmt da, rundt 30 grader. 

En passe stor rundkjøring hvor det bygges i  midten. 

Tiden går når man rusler rundt slik, og jeg begynte å gå tilbake for å finne utgangen. Dvs. jeg trodde jeg gikk tilbake. Da jeg så den kinesiske utgaven av Notre Dame for tredje gang, da forstod jeg lite hvor jeg egentlig var i disse gatene. Så hva gjør man da? Lost in China liksom? Joda, man går bort til en vakt som står der og spør om han snakker engelsk. Men det gjør han selvfølgelig ikke. Ikke neste vakt heller. 

Her står jeg på gangbroen som går over hovedgaten, for å komme til metroen.

Men så kom jeg på noe Marie hadde sagt. På Starbucks snakker de engelsk. Og Starbucks finnes nesten over alt her. Så da var det å finne nærmeste Starbucks, gå inn og spørre om veien til Metroen. Og joda, han fortalte meg hvor jeg skulle gå, og da fant jeg det. 

Dette er hovedgaten like nedenfor der hvor Marie bor. 

Så tok jeg da metroen til Jiedaokou og fant en ny Starbucks og satt der og ventet på Marie, før vi gikk og spiste middag sammen.

Opp denne bakken bor Marie, helt opp til tops. 

Kineserne stirrer fortsatt. Jeg prøver å ikke bry meg, men det er vanskelig, for jeg er jo liksom ikke vant til denne stirringen. Og alle stirrer, unge som gamle. Og noen tar bilder. Jeg stod og tok bilder av kjøpesenteret i dag, da det satt to unge jenter på en benk rett ved siden av. Når jeg snur meg ser jeg at hun ene har knipset bilde av meg. Og hun er ikke den første. Så nå ligger det sikkert bilde av meg rundt på kinesiske nettsider... hehe... 

Gangbroen by night. 

Men i dag kom det ei eldre dame som smilte og lo og sa Nǐ hǎo (som betyr God dag) og vinket til meg. Det virket nesten som hun var glad for å se meg. Så gikk hun, men kom tilbake like etter og smilte like mye. Så alle er ikke like alvorlige heldigvis. 

Gangbroen igjen. 

Vi nordmenn synes av vi er hekta på mobil. Vi har med oss mobilen hele tiden, over alt, og ser på den når vi har anledning. Men vi er bare barnematen i forhold til kineserne. Her går alle med mobilen i hånda hele tiden, og de skriver og ser på den når de går på gata. På T-banen sitter de med ansiktet oppi mobilen og skriver med noen eller ser film. På flyplassen i Hong Kong, hvor det var slike rulleganger, stod det tekst der man går av: Don't look only at your phone. Heldigvis er ikke vi riktig så hektet, ihvertfall ikke enda. 

Litt av området hvor Marie bor. 

Hotellet jeg bor på heter Ibis Wuhan Optic Valley. Et 4-stjernes hotell. Ikke akkurat et luksushotell, men helt greit. Rommet er et vanlig hotellrom med en stor dobbeltseng, en skrivepult, en stol, tv og en liten benk, i tillegg til et sted å henge fra seg klær. 

Rommet mitt mot døra. 

Hotellet fant jeg på Booking.com og det koster meg kr. 4259 kr. for 18 overnattinger. Kan ikke klage på det. 

Rommet mitt mot vinduet. 

Badet ser nærmest ut som det er laget helt av plastikk, alt der inne er av plastikk. Bortsett fra toalettet. Og dorullene her da, de er nærmest for seg selv. De er halve størrelsen av hva de vi har hjemme. Men jeg får heldigvis to hver dag da. Noen av hånddukene er litt tynnslitte, men de er ihvertfall hele og rene.  

Badet.

Det ble et langt innlegg denne gangen, men det er mye å oppleve her, selv om jeg bare har vært her i 3 dager. Og mer skal det bli, og jeg gleder meg til fortsettelsen! Og det håper jeg du som leser gjør også :-)

Ferie i Wuhan.

Etter en lang reisevei er jeg ankommet Wuhan i Kina. Reisen bestod  flytav 4 flyturer. Først Kristiansund - Oslo, så Oslo - London, den neste og lengste London - Hong Kong og til slutt Hong Kong - Wuhan. Til slutt en vel times taxitur fra flyplassen til hotellet. Jeg startet hjemmefra kl., 13.30 og var her ca. kl. 22.00. Dvs. at Kina ligger 6 timer foran oss, så jeg brukte ca. 26 - 27 timer totalt. En lang tur, men det gikk veldig greit. Jeg hadde ca. 2 timer på hver flyplass, og det trengte jeg også, flyplassene er store og det er langt å gå fra ankomsthall til neste gate. 

Utsikt over Hong Kong fra flyplassen. 

Så hva gjør jeg her i Wuhan, en by i Kina som fåtall av nordmenn har hørt om? Jo, jeg besøker datteren min, Marie, som har bodd her siden i fjor høst. Hun studerer Mandarin og er på utveksling fra Universitetet i Portsmouth i England. Så da bestemte jeg meg for at jeg måtte dra hit på besøk, dette er jo en once-in-a-lifetime opplevelse, det er liksom ikke hver dag man drar til denne siden av jorda. 

Jeg bestilte hotellrom i de øverste etasjene for å kanskje få litt utsikt.
Jeg havnet på etasje nr. 7 og her er utsikten fra rommet. 

Wuhan er en by med 5 millioner innbyggere. Den ligger i provinsen Hubei i det sentrale Kina.

Litt av området i kjøpesenteret. Gangbroen binder deler av kjøpesenteret sammen. 

Marie kom og møtte meg på flyplassen og ble med meg til hotellet. Og bra var det, for sjåføren ville ha 280 CNY for å kjøre oss. Marie protesterte, hun har tidligere betalt ca. 150 CNY på samme turen. Men de ser at det er turister og da benytter de sjansen til å få noen kr. ekstra. 

I går møtte jeg Marie ved metrostasjonen som er ca. 5-10 minutters gange fra hotellet. Hun viste meg litt rundt i området her jeg bor. Vi dro på et stort kjøpesenter som inneholder det meste. Det var bygd opp med gater fra forskjellige land, Spain street, Italy street osv. 

Etter det tok vi metroen til der Marie bor. Hun bor altså på universitetsområdet, i et hybelhus, hvor hun har et rom med bad. 

Hun viste meg litt rundt i nærområdet der hun bor, og vi spiste middag på et av de stedene hun pleier å spise til vanlig. Før jeg tok metroen tilbake til hotellet på kvelden.

Kineserne er veldig nysgjerrige. Mange av de som bor her har ikke sett en utlending, og ihvertfall ikke en norsk blondine, før. Og de stirrer. Og noen stiller seg rett opp og tar bilder. Det er nesten som man føler seg som en kjendis, slik som de glor og knipser i vei... hehe... 

Wuhans utgave av Notre Dame. 

Denne mannen satt med et lite fotografi av et brudepar, og så malte han dem. 

Bodil.

Bodil er min svigerinne og en av mine gode venninner. Hun strikker ikke selv. Hun og min bror hadde pusset opp kjøkkenet, og jeg så med en gang her trengtes det ny klut og håndduk. Denne fargen som jeg har valgt, Bella Batik 2905 var akkurat riktig farge til dem. 

Så tenkte jeg at jeg samtidig kunne skrive et nytt mønster. Det er veldig morsomt å skape noe helt nytt som andre ikke har gjort før. Og også se responsen på det selvfølgelig. 

Og jeg ble ganske fornøyd med resultatet. Og jeg håper jo også at du er enig med meg. 

Settet er strikket i Bella Batik men kan også strikkes i Bella. Både mønster og garn kan du få kjøpt hos Garn og Hobby.

Pål-Gunnar og Marius

For et par måneder siden lå det en invitasjon i postkassen. Til konfirmasjon. Konfirmanten var halvbroren til mine egne barn. En overraskelse jeg ikke så komme, og som jeg ble veldig glad for å få. 

Jeg spurte han hva han ønsket seg i gave, og selvfølgelig var svaret penger. Men så tenkte jeg at jeg ville gi han noe annet. Og da måtte det jo bli noe strikket. Jeg snakket litt med hans mor og vi ble enige om en Mariusgenser. I gråfarger. 

Jeg kjøpte garn og begynte å strikke. Og strikket. I rekordfart egentlig. Jeg brukte alle kvelder jeg hadde til rådighet og måtte bruke natten før konfirmasjonen også til å strikke. Og joda, den ble ferdig, en time før selskapet startet. 

Og jeg tror konfirmanten ble fornøyd. Ihvertfall sa han det. Jeg hadde ikke oppskrift på denne, men brukte det jeg fant i Marius Strikkebok. La opp masker etter herregenseren der inne, og brukte målene etter den. Så brukte jeg mønsteret til damegenseren med rundfelling for å få til denne. Genseren er strikket i Smart fra Sandnesgarn. Grå i bunnfargen, hvit i mønsterfarge og koksgrå i halsen. 

Og se så flott Pål-Gunnar var i sin nye kystdrakt! En fin gutt og en flott konfirmant! :-)

Tusen takk for at jeg fikk være med å feire deg på din store dag.  

Tina og Marius

Før påske og i påsken var jeg hjemme hos mamma og passet på henne på hennes siste levedager. Disse dagene var de fleste i familien samlet, både mine to brødre og de av barnebarna som bor i nærheten og hadde mulighet til å være der. 

Mitt tantebarn Tina bor i Kristiansand, og hadde tatt seg fri for å være sammen med oss. Hun og jeg bodde i huset til mamma, og vi kosa oss sammen, både med de andre av familien som var der det meste av dagen, men om kveldene var det Tina, mamma og jeg som var igjen i huset. Tina er ei herlig jente og vi hadde gode samtaler sammen, om mange forskjellige tema.

Og strikking hørte til. Hun har også fått interessen for strikking, så hun strikka seg et iPadtrekk i Mariusmønster da vi var der. Hun hadde også planer om å strikke seg ei Mariuslue, men jeg så at den ble hun nok ikke ferdig med mens vi var der. 

Så derfor tilbydde jeg meg å strikke den for henne. For meg som har strikket i noen år så tok jo ikke det så veldig mange timene. Og moro var det også, jeg har ikke strikket så mange luene før.

Ble hun ikke fin?  

Mønsteret fant jeg i Marius Strikkebok og garnet er Falk fra Dalegarn. 

Mamma.

Så lenge jeg kan huske har min mamma strikket eller heklet. Mest hekling, men også en god del strikking. Håndarbeidskurven hennes har alltid stått ved siden av godstolen. Og hvit Solberg 12/4 har vært en stor del av den kurven. Hun har heklet små brikker og løpere, både hvite og noen rød. Hun har strikket gensere, kofter og sokker, eller lester som vi sier. Og nisser, små og store nisser i forskjellige fasonger. Hun har heklet doble sengetepper til mine to brødre og meg. 

Torsdag før påske hadde hun utdeling til barnebarna. Hun hadde heklet salongbordduker til alle sammen, 9 stykker av dem. Nydelige heklede duker, de fleste i forskjellige mønstre. De var ment som gave til barnebarna til deres 25-års dag. Siden et av dem allerede har fylt 25 år hadde hun fått sin før. Så denne torsdagen fikk de andre 8 deres duker. 

Før påske holdt hun på å strikke på nye føtter på noen par lester til min bror. Hun har alltid gjort dette, vrangborden er jo stort sett like fin, så hun klipte av den gamle utslitte foten og strikket på nye. På den måten sparer man ganske mye garn og lestene blir som nye. 

Den grå vrangborden på dette paret er blitt noen år. Det var min farmor som strikket dette paret  med lester, og hun døde i 1986! Dette var visst tredje eller fjerde gangen mamma strikket på ny fot. '

Men det vises ikke, at vrangborden er minst 30 år gammel. Og at fargene ikke er de samme, setter jo bare et ekstra personlig preg på lestene. 

Dette paret var det siste mamma strikket. Hun hadde strikket den ene lesten helt ferdig, den andre hadde hun strikket hælen på. Da klarte hun ikke mer og måtte gi opp. Hun ba meg strikke den ferdig slik at min bror kunne få lestene sine tilbake. 

Mamma sovnet stille inn 1. april. Hvil i fred kjære gode snille mamma mi <3