Nǐ hǎo

Hver morgen når jeg kommer ut av rommet mitt, møter jeg hun som vasker rom. Og hun sier Nǐ hǎo og smiler til meg. Nǐ hǎo betyr Hei eller God dag. 

Et litt artig klippet tre. 

Eller, i går var det mer utpå dagen at jeg kom ut. Siden Marie var på skolen til kl. 18, så benyttet jeg anledningen til å få meg litt søvn. Jeg var mer sliten etter reisen enn jeg trodde, og tidsforskjell og at Marie og jeg gikk og travelt hele søndagen. Men da jeg kom meg ut så ruslet jeg bare gaten oppover, stoppet og tok noen bilder, satte meg ned og bare så på livet, før jeg tok metroen til der hvor Marie bor. Jeg er blitt nærmest en kløpper på metroen nå, jeg finner frem dit jeg skal. Selv om det er bare 4 stopp mellom Jiedaokou hvor Marie bor og Optic Valley Square hvor jeg bor. 

Carley og Marie

Jeg møtte Marie og hennes venninne Carley og vi spiste middag sammen. Etterpå gikk vi på Starbucks og satt der og pratet en stund. Før det var på tide for meg å komme meg tilbake til hotellet. Jentene hadde lekser de måtte gjøre så de trengte resten av kvelden. 

En av hovedgatene

I dag var jeg derimot noen timer tidligere ute. Jeg måtte jo se meg litt rundt på egen hånd også. Jeg gikk fra hotellet og til kjøpesenteret. Gikk inn inngangen, og så gatene bortover. Og dette er sånn bittelitt større enn det senteret vi har hjemme. 

En liten del av kjøpesenteret.

Som jeg skrev i forrige innlegg, er det gater fra forskjellige land. Disse gatene er på en måte hovedgater. I tillegg til disse, finnes det på sidene et helt virvar av gater til høyre, til venstre og rett frem, og det er mange slike avstikkere fra hovedgaten. 

Dette er på en måte midten, så går det ganger rundt om over alt på siden av dette. 

Jeg gikk inn den inngangen Marie og jeg gikk på søndagen, gikk bortover gata, innom et par butikken og bare så meg rundt. Været var ganske brukbart, overskyet med litt sol innimellom. Men varmt da, rundt 30 grader. 

En passe stor rundkjøring hvor det bygges i  midten. 

Tiden går når man rusler rundt slik, og jeg begynte å gå tilbake for å finne utgangen. Dvs. jeg trodde jeg gikk tilbake. Da jeg så den kinesiske utgaven av Notre Dame for tredje gang, da forstod jeg lite hvor jeg egentlig var i disse gatene. Så hva gjør man da? Lost in China liksom? Joda, man går bort til en vakt som står der og spør om han snakker engelsk. Men det gjør han selvfølgelig ikke. Ikke neste vakt heller. 

Her står jeg på gangbroen som går over hovedgaten, for å komme til metroen.

Men så kom jeg på noe Marie hadde sagt. På Starbucks snakker de engelsk. Og Starbucks finnes nesten over alt her. Så da var det å finne nærmeste Starbucks, gå inn og spørre om veien til Metroen. Og joda, han fortalte meg hvor jeg skulle gå, og da fant jeg det. 

Dette er hovedgaten like nedenfor der hvor Marie bor. 

Så tok jeg da metroen til Jiedaokou og fant en ny Starbucks og satt der og ventet på Marie, før vi gikk og spiste middag sammen.

Opp denne bakken bor Marie, helt opp til tops. 

Kineserne stirrer fortsatt. Jeg prøver å ikke bry meg, men det er vanskelig, for jeg er jo liksom ikke vant til denne stirringen. Og alle stirrer, unge som gamle. Og noen tar bilder. Jeg stod og tok bilder av kjøpesenteret i dag, da det satt to unge jenter på en benk rett ved siden av. Når jeg snur meg ser jeg at hun ene har knipset bilde av meg. Og hun er ikke den første. Så nå ligger det sikkert bilde av meg rundt på kinesiske nettsider... hehe... 

Gangbroen by night. 

Men i dag kom det ei eldre dame som smilte og lo og sa Nǐ hǎo (som betyr God dag) og vinket til meg. Det virket nesten som hun var glad for å se meg. Så gikk hun, men kom tilbake like etter og smilte like mye. Så alle er ikke like alvorlige heldigvis. 

Gangbroen igjen. 

Vi nordmenn synes av vi er hekta på mobil. Vi har med oss mobilen hele tiden, over alt, og ser på den når vi har anledning. Men vi er bare barnematen i forhold til kineserne. Her går alle med mobilen i hånda hele tiden, og de skriver og ser på den når de går på gata. På T-banen sitter de med ansiktet oppi mobilen og skriver med noen eller ser film. På flyplassen i Hong Kong, hvor det var slike rulleganger, stod det tekst der man går av: Don't look only at your phone. Heldigvis er ikke vi riktig så hektet, ihvertfall ikke enda. 

Litt av området hvor Marie bor. 

Hotellet jeg bor på heter Ibis Wuhan Optic Valley. Et 4-stjernes hotell. Ikke akkurat et luksushotell, men helt greit. Rommet er et vanlig hotellrom med en stor dobbeltseng, en skrivepult, en stol, tv og en liten benk, i tillegg til et sted å henge fra seg klær. 

Rommet mitt mot døra. 

Hotellet fant jeg på Booking.com og det koster meg kr. 4259 kr. for 18 overnattinger. Kan ikke klage på det. 

Rommet mitt mot vinduet. 

Badet ser nærmest ut som det er laget helt av plastikk, alt der inne er av plastikk. Bortsett fra toalettet. Og dorullene her da, de er nærmest for seg selv. De er halve størrelsen av hva de vi har hjemme. Men jeg får heldigvis to hver dag da. Noen av hånddukene er litt tynnslitte, men de er ihvertfall hele og rene.  

Badet.

Det ble et langt innlegg denne gangen, men det er mye å oppleve her, selv om jeg bare har vært her i 3 dager. Og mer skal det bli, og jeg gleder meg til fortsettelsen! Og det håper jeg du som leser gjør også :-)