20 år....

Min sønn skulle fylt 20 år i dag... 


Leif Harald, min førstefødte, skulle ha feiret sin store dag i dag. Han skulle ha vært en ung mann nå, en mann som hans mamma og pappa samt resten av familien ville vært stolt av.
Men slik gikk det altså ikke. 3 1/2 time var all den tid han fikk på denne jord. Så var alt over. Til jord er du kommet, til jord skal du bli... 


Hva gjør det så med oss når et barn dør? Ens eget barn? Ens eget kjøtt og blod? Et lite barn som var elsket i nesten 9 måneder mens han lå i mammas mage? 9 måneder med forventninger, håp, planlegging, og alt det som hører med? For det gjør noe med oss, oss foreldre, med meg som mamma, når man går og venter og gleder seg i alle disse månedene, kjenner livet inne i magen, forventningene man har med det å bli mamma, det å få et lite barn i hus, med barneskrik og bleieskift. 


Når så barnet blir født, og man skjønner at her er det noe riv ruskende galt, da kommer kloen. Den store kloen, som hogger til hjertet ditt, og som blir sittende der, og man kjenner at panikken stiger, og spørsmålene kommer; Hva er galt???? Mitt lille barn, det skjønneste på jord, hva skjer med deg????


Så kommer etter hvert sjokket, fortvilelsen, den som aldri når bunnen, skal jeg ikke få beholde mitt elskede barn??? Skal han forlate oss før han rekker å bli kjent med oss???


Sjokket og fortvilelsen går over til sorg. Den største sorg et menneske kan ha og oppleve,  sies det. At ens eget barn dør før det nesten er født. Våre barn som er vårt håp, vår fremtid, og som skal fortsette sine liv når vi en gang er borte. 


Det sies at tiden leger alle sår, men det stemmer ikke alltid. For foreldre som har mistet sitt barn så er det et så stort sår at det aldri leges. Såret er der alltid, kanskje ikke like åpent og sprikende som den første tiden, men det er der, og det kommer alltid til å være der. Det som skjer med oss er at vi lærer oss å leve med det. Lærer oss å leve med at såret er der for evig og alltid, og at det aldri gror. 


Tiden rundt barnets bursdag er alltid tung. Hvert eneste år. Det er noe som nok aldri kommer til å endre seg. Minnene kommer strømmende tilbake for fullt, om man vil det eller ikke. Man tenker på barnet omtrent hver dag ellers i året også, men akkurat i de dagene før bursdagen og på selve dagen, er det alt man klarer å tenke på. Man tar seg selvfølgelig sammen og later som ingen ting, holder maska foran andre, mens man er på jobb og ute blant folk, men når man kommer hjem kan man legge den vekk og man trenger ikke late som lenger.


Minnene man har, de få minnene, klamrer man seg fast til, og de gir man ikke slipp på for alt i verden. Det er det mest dyrebare man har her i livet, i tillegg til evt. andre barn man har fått før eller etter at dette barnet ble født. For flere barn har de fleste. Noen har barn fra før, som får være med å se dette lille nyfødte døde barnet, andre har det ikke. 


Jeg fikk Marie nesten 2 år etter at Leif Harald var født, og Inge kom nesten 3 år etter det igjen. De er mine to stoltheter, det er de som gjør livet verdt å leve. 


Men den lille gutten min, han som ikke fikk være med oss på denne jorda, han vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Eric Clapton synger det i sin sang; I wish that i could hold you one more time to ease the pain. Og det er slik vi føler det, kunne vi bare fått holdt han eller henne en gang til for å lette den smerten vi føler. 


Gratulerer med dagen, min kjære Leif Harald...

Hør Eric Claptons sang på Youtube. De ordene han synger sier alt om hvordan vi har det. 

River Of Tears

by Eric Clapton and Simon Climie

It's three miles to the river

That would carry me away,

And two miles to the dusty street

That I saw you on today.

It's four miles to my lonely room

Where I will hide my face,

And about half a mile to the downtown bar

That I ran from in disgrace.

Lord, how long have I got to keep on running,

Seven hours, seven days or seven years?

All I know is, since you've been gone

I feel like I'm drowning in a river,

Drowning in a river of tears.

Drowning in a river.

Feel like I'm drowning,

Drowning in a river.

In three more days, I'll leave this town

And disappear without a trace.

A year from now, maybe settle down

Where no one knows my face.

I wish that I could hold you

One more time to ease the pain,

But my time's run out and I got to go,

Got to run away again.

Still I catch myself thinking,

One day I'll find my way back here.

You'll save me from drowning,

Drowning in a river,

Drowning in a river of tears.

Drowning in a river.

Feels like I'm drowning,

Drowning in the river.

Lord, how long must this go on?

Drowning in a river,

Drowning in a river of tears.